Tetthet og reproduksjon av ørret på utbygde strekninger med krav om minstevannføring

Abstract

Ved bygging av småkraftverk føres vann bort fra elvestrekningen mellom inntak og avløp fra kraftverket. Uten kompenserende tiltak i form av minstevannføring, kan de negative konsekvensene av småkraftverket bli betydelige for stasjonære ”bekkebestander” eller fisk fra innsjø/større elv som benytter bekker som gyte- og oppvekstområder. En sentral problemstilling for denne undersøkelsen var om den pålagte minstevannføringen fører til at ørret også etter utbygging benytter berørt strekning som gyte- og oppvekstområde. Utvelgelsen av egnede vassdrag ble gjort i samarbeid med NVE, og besto av Usma og Berdalselva i Møre og Romsdal, Stølsdalselva i Hordaland og Vågåna i Rogaland. Undersøkelsen ble gjennomført i september og oktober 2013. Det ble bare fanget ørret. Den sentrale problemstillingen var å få belyst hvorvidt pålagte minstevannføringer fører til at ørret også etter utbygging kan benytte berørt strekning som gyte- og oppvekstområde. I Berdalselva, Stølsdalselva og Vågåna besto bestanden av årsunger (0+) og flere årsklasser av eldre ørretunger. Konklusjonen er at minstevannføringer gjør det mulig å opprettholde bestander av ørret som reproduserer på strekning med minstevannføring. I Usma ble det ikke påvist årsunger, men tre årsklasser av eldre ørret. I Usma er det svært store forskjeller i størrelsen på sommer- og vintervannføring. Tørrlegging av gytegroper og innefrysing av egg kan være et problem dersom vannføringen i gyteperioden er høyere enn vannføringen om vinteren, og dødelighet på rognstadiet kan her gi variasjoner i bestandsstørrelse